Strøm i forbindelse med et maritimt miljø er mer eller mindre “en vitenskap”. Noen lever i den villfarelse at det å klippe av jordledninga skal forhindre tæring på egen fartøy.
Det er imidlertid en årsak til at jordledninga skal være på plass. Blir det feil i det elektriske anlegget så skal strømmen gå til jord og en jordfeilbryter vil sørge for at strømmen brytes. Hvis derimot jordledninga er kuttet av, så er det “en viss fare for” noe helserisiko for en selv og andre.
I følge denne forskriften, sies det noe om at brudd på gitte bestemmelser kan medføre bøter eller fengselsstraff i inntil 3 måneder.
Den samme forskriften sier også noe om kabler i marint bevegelig miljø.
Ledning fra
båten skal være av sjø- og oljebestandig kvalitet med teknisk betegnelse
H07RN-F, den skal ha godt synlig merking, og være minst 2,5 kv., og skal ha
kontakt av typen RUNDSTIFT CEE 16 amp (blå industrikontakt / ”hankjønn”) med
kapslingsgrad IPX4 eller 6 
Denne type kabel selges sikkert hos “Claes Hansson” og helt sikkert hos Claes Ohlson.
Kabel mellom strømsøyle og fartøy praktiseres noe ulikt i kommunale båthavner. Personlig tror jeg det vil være svært formålstjenlig at det innføres en minimumsstandard på slik kabel, gjerne den standard som er nevnt over. En ikke godkjent kabel som i verste fall ligger i sjø, HAR strømlekkasje. Lekkasjen er også tilstede når kabelen ligger på kai og det medfører tæringsskader på omkringliggende båter.
En klarer neppe å eliminere all tæring. Personlig erfaring er at i løpet av 1 år er samtlige av de 10 zinkannodene på Evita 80-90% opptært. For kort tid siden ble tiltsylindre, hydraulikkslanger og eksosbend skiftet ut på Evita pga tæringsskader til en ikke ubetydelig kostnad.
At det nå må iverksettes en minimumsstandard mht strømtilkobling i kommunale havner er hevet over enhver tvil!